Kunst for Kongo

Ved å kjøpe et av styreformann Robert Vawters fotomotiver er du med og sponser skolegangen til barn utsatt for seksualisert vold.

Les mer om hva du finansierer med disse bildene her

NB: Bildene kommet med ramme og passepartout. Hele kjøpssummen går uavkortet til skolejentene.

Tre2
Motiv fra Buskerud. A3. Startpris kr 800,-. Tilsvarer et halvt års skolegang og nødvendig utstyr for én jente.
landevei
Motiv fra Sandnes. A3. Startpris 800,-. Tilsvarer et halvt års skolegang og nødvendig utstyr for en jente.
elefant
Motiv fra Kerla, India. 23*23 cm. Startpris 400,-. Tilsvarer et halvt semester og nødvendig utstyr for én jente.
tre
Motiv fra Ølberg, Sola. A3. Startpris 800,-. Tilsvarer et halvt års skolegang og nødvendig utstyr for én jente.

Kontakt fotograf og styreformann Robert Vawter for spørsmål og bestilling på contact@greatactions.org.

Slik var årsmøtet 25. mars

IMG_0089
Kasserar Olav Tegle og koordinator Ragnhild Tegle.

Årsmøtet i påsken blei ei fin samling der Oslo møtte Bergen på Jæren. Eldste deltakar var 86 år og yngste deltakar ein månad! Til opning blei det minna om at arbeidet GAD gjer kan liknast med filmen «Schindlers liste.» som blei vist i påsken; Vi får vera med å spre framtid og håp til dei som kjenner seg dødsdømde i eit valdsherja land.

IMG_0222
Den utvida Divina Gloaria-skulen, sponsa av ein av våre mest generøse givarar, Alice B. Tegle. Skulen utdannar dei mest utsette i Kongo: pygméar og offer for seksualisert vold.

Årsrapporten blei lese med komentarar frå dei andre i styret. Høgdepunktet i 2015 var skulen som blei muleggjort gjennom ein jubileumsgave, i tillegg til kampanjen som til nå har fått 20 jenter som har blitt voldtatt tilbake til skulen. Det blei retta ein varm takk til alle som har muleggjort dette. Årsapporten framhevar vår arbeidsmåte; «Saman får vi det til».   Eit eksempel er Catie frå San Franciso har blogga for GAD, om valdtekne kvinner, henta frå hennar eiga skuleerfaring. Vi er få i GAD, både i Noreg og Kongo i møte med nauden og behovet som er tilsynelatande uendeleg. Bistandstoppar rosar likevel effekten av bistandsarbeid i tett samarbeid med lokalsamfunnet. I GAD er samarbeidet mellom dei som mottar hjelp og dei som formidlar hjelp likeverdig og nært.

Prosjektet for offer for seksualisert vald har ført til at vi har nådd lengre ut og slik fått markedsført organisasjonen og fått fleire gjevarar. Det var og oppmuntrande at avisa Vår Land trykte rydda ei heilside, i samband med Kvinnedagen, til underteikna sin kronikk om kvinner i Øst-Kongo.

Økonomi og budsjett blei gjennomgått i korte trekk. Det blei peika på utfordringa ved at midla vi får inn ikkje er godt nok merkte om det gjeld gave eller giro om medlemsskap. Det blei derfor bestemt at giro til medlemsavgift blir sendt ut på mail isolert til neste år. Årsrapporten og rekneskap og budsjett blei godkjend. Det blei gitt høve til å koma med ros eller ris, og det kom kommentarar om at gjennomgangen av årsrapport og rekneskap gav djupare innsikt i at det er mykje arbeid og mange omsyn når ein skal samla inn penger til ideelle formål.

2013-06-27 at 14-27-12
Styreformann Robert Vawter fekk fornya tillit. Her saman med pygméar Mambasa, som på grunn av medlemmar i GAD Norge, nå kan sende barna sine på skule.

Styret og styreleiar blei oppmuntra og vist ny tillit og oppfordra til å fortsetja vidare neste periode, og det blei frå styret uttrykt ynskje om å få med seg fleire kompetente folk til aktuelle utfordringar slik som kampanjeperiodar. Strategi for neste årsperiode er å følgja opp nevnte prosjekt, og dyrking av mark utanfor den nye skulen, i tillegg til å søka allianse gjennom Kirkens nødhjelp. De vil bli oppdaterte!

Bunny-Rabbit-Easter-Cake
Illustrasjonsfoto. FOTO: immaculateconfections.co.uk.

Kjekt var det at ei av dei frammøtte hadde tilbudd seg å ha med kaka og dermed blei det god drøs med påskekake med gul krem pynta med marsipankyllingar. Slik sett blei og årsmøtet ei stadfesting på vår visjon; Sammen får vi det til. Sjølv om yngste deltakar var meir oppteken av melk enn møtet, så var oppmøtet likevel til stor inspirasjon for alle oss som var der. Eldste deltakar hadde lest årsrapporten både i forkant og nå i etterkant. Håper dette inspirerer til vidare engasjement og samarbeid!

Vårhelsing frå

Birgit Tegle
Sekretær
GAD Norge

I Kongo er det farlegare å vere kvinne enn soldat

Kronikk på trykk i Vårt Land av GAD-sekretær Birgit Tegle, i samband med Kvinnedagen

Kronikkforfattar Birgit Tegle, saman med ei kvinnegruppe i Mambasa våren 2013.
Medan me i Noreg tar til gatene for å sleppe å jobbe i helgene, er det kvinner andre stader i verda som gjerne ville ha jobba helger.

Sesksualisert vald øydelegg tusenvis av kvinner sine moglegheiter til å få seg utdanning og jobb. Her trengs kvinnerørsla sin solidaritet og gjennomslagskraft aller mest, i 2016.
Det er farlegare å vere kvinne enn soldat i Kongo. Over 1100 kvinner blir valdtekne kvar dag i landet som blir kalla Afrika sitt hjarte, i følge ei armerikansk undersøking. Det utgjer om lag 48 kvinner i timen. Brutale valdtekter er våpen i ein endelaus krig. Frå 2006 til 2007 blei 40000 jenter og kvinner mellom 15 og 49 år valdtekne, i følge ein artikkel i American Journal of Publi Health i 2011. Kongo er dermed valdektsentrum i verda.

Gøymt og gløymt

Kongos kvinner er likevel sjeldan tema i nyhende eller debattar. Eg fryktar kvinnene i Kongo vil bli gløymde nok eit år. Kvinnerørsla styrkast når fokuset endrast frå eiga lommebok til kvinner som har opplevd seksualisert vald som øydelegg heile samfunn. I Norge er vi privilegert og har både rett og plikt til å tala desse sårbare, men og sterke kvinnene si sak.
Eg har sjølv vore i Kongo og møtt mange kvinner og jenter som har fått livet endra av brutale valdtekter. Eg huskar spesielt Melanie som fortalte om ho og venninga Esther som blei kidnappa og valdtekne i Mambasa. Melanie greidde å flykta, mens Esther blei verande i regnskogen som sexslave blant dei brutale opprørsgruppene. Det var sterkt å snakka med ektemannen hennar, som fortalte han hadde mista nattesøvn og helsa etter kona forsvann. Nær eit år etter fekk eg høyra Esther til slutt hadde greidd å flykta tilbake til mannen sin, med uhyre redslar og traumar i bagasjen.

I skjul

Det var og opprørsgrupper i Mambasa mens eg var der, og eg var i skjul i mange timer før området blei klarert «trygt». Eg snakka med Melanie dagen der på, som var tydleg prega av gårsdagen. Har ein opplevd overgrep, ber ein med seg traumet i både kropp, sjel og sinn heile livet. Melanie arbeider i dag for å hjelpa andre kvinner som har opplevd brutale valdtekter. Ho veit det er avgjerande for sjølvrespekt, framtidstru og håp at kvinnene får arbeid, tillitsverv og trygge, varme fellesskap. Kvinnegruppene har arbeidsopplæring og opne varme fellesskap. Kvinnene er bærebjelkane i samfunnet. Når kvinnene blir ramma blir heile samfunn etterlatt i ei kjensle av audmjuke og avmakt.

Einsam kamp

Nobel-nominerte Dennis Mukwege driv det einaste sjukehuset i landet, retta spesielt mot valdtektsoffer. Han driv ein einsam kamp for Kongos valdtekne. Han fortel om massive raid av brutale voldtekter, som riv familier sund og øydelegg kvinner for livet. Halvparten kan ikkje få born etterpå og mange blir smitta av aids. Ektemenn og barn tvingast ofte til å sjå på valdtektene. Mennene paralyserast av skam og borna får livslange traume.
Eg fekk jobba med GAD (Great Actions For Development) for å gje kvinnene i Kongo ei ny framtid. Saman med FN hadde dei strategi og budsjett klar til å hjelpa 250 av desse kvinnene og jentene med skule og arbeid. På grunn av massive massakrar i Nord-Kivu blei midla omdisponert. Me får grufulle bilete og video frå stadige massakrar, frå venner og lokale medarbeidarar i Kongo, og me forstår at det trengs massiv akutt hjelp frå verdssamfunnet.

Slik kan du hjelpe

I GAD Norge vil me saman med våre lokale arbeidar i GAD Kongo ikkje svikta dei gløymde kvinnene. Ifølgje anslaga i nemnde artikkel, har 3 kvinner i Kongo blitt valdtekne medan du las. Fredsprisvinner Elie Wiesel sine ord er fortsatt aktuelle; «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet!» Global solidaritet med desse kvinnene er avgjerande for Kongos framtid. Det gjenreiser kvinner, familiar og heile lokalsamfunn og gjer kvinnedagen relevant også i 2016.

Hjelp eit offer for seksualisert vald

I was given to a soldier for beers and three goats.

Rebecca_DxOFP_DxO

My name is Rebecca. I’m 32 years old, HIV positive,  after being a victim of sexual rape since October 2015.

I’m the second eldest daugher in my family. My mother and father run a resturant where I help serving our quest.

We often got a customer in our resturant who was a soldier in congolese army. He was fighting the rebel group NALU in Beni and south Irumu territory.  Whenever he came, my mother were getting presents, impressing her to letting him have me.

My mother suggested to my father that it was important for me to get married to the soldier. My father who loved me so much agreed to my mother’s idea of getting married. Even though I didn`t want to, I could’nt resist to my parent decision, because I didn’t know what kind of life I would live in case I refuse my parents wish.

I always felt bad anytime I saw a soldier in front of me. 5 of my friends came over to check on my new relationship with the soldier  and I answered them that only my parents who have authority on my life. And forced me to the relationship.

One of my close and confident friends suggested that I run away and start a new life far from my parent’s home.  This was the tempting idea, but I fearing the unknow. How long would I run away?  For a month, a year, my whole life? I couldn`t decide until the day my parents sent me to the soldier for my new life in the marital cohabitation.

I was given to a soldier for beers, 3 goats and promosed security from soldiers.

My suffering started in North Kivu, in a city by the name of Oicha where my husband and his fellow soldiers  was following the Nalu rebels during 28 days without resting. I could see him only during the night. On his coming back from the battlefield, my husband was always very dirty.

I started convicting myself that I should orientate my life to a military family.

One unfortunate night, second Friday of July, the rebels entered the Congo army camp, where I was living.  It was the worste and most horrible loss of soldiers that Congo has ever known since the beginning of the operation. My husband died and I was left as a widow with two children, a girl named Jolie and a boy named Patrick, three years for the girl and one year and 5 months for the boy and both of them stay with my grandmother now.

I decided to stay widow and single for all the rest of my life due to hard times. I was going through day by day in the community, with my children, I was eating irregularly in the week, often two or three days without.

My late husband had a lot of wives and I could receive calls from everywhere reminding him about rent for some of his other wives, food and clothes fees, he forgot me for all my house needs. After his death, in sensitization campaign about voluntary HIV detection, I went to the test myself. The doctor told me I’m HIV aids positive already.

One year after that tragedy, a sister interested me in her business activities selling used cloths, which were the most preferred because of their low price. Sold in the mining and agriculture area because here they change clothes with food. And after that, we were selling food in Mambasa and Komanda.

Reb22_DxO

To develop the selling activity, I found out that I needed a more stable and well known sales point in the village of Biakato, at 46 kilometers from Mambasa, and 11 kilometers from Mayuano on Mambasa to beni  road. This had a positive impact on the money flowing and for the transaction changing clothes with food. An unfortunate night, some unidentified men visited me as if they were looking for clothes to be changed with meat, I welcomed them in the house, and they asked me to cook for them because restaurants were empty already, I was now doing everything without knowing what to do because it was already late, everything was quiet outside and nobody could know what was going on in my house. Those four men brutalized me, sent me to the floor and dishonored me. In the morning I woke up and found out they had stolen everything, all my valuable things were taken by these criminal rapists. Since that time, I left the village to escape from the shame and went to Mayuano village where I’m now living, in a 20 dollars per month rented house, eat hardly and am unable to satisfy the need of my two children which need school education for their evolution. I work daily by hand for the neighbor’s compound cleaning. They pay me a small portion of cassava flour, a bottle of oil palm for the supper, I really don’t know what to say about myself to show how much I dream of a life with anti-retro-viro. I always show this situation to many of my friends so that together we can fight to sort out my problems.

Reb33_DxOFP_DxO

Five months ago GAD (Great Actions for Development) had identified me among the women sensitizers for the sexual violence matter in my village of Mayuano and they have given me a chance to register and pay school fees for my daughter Jolie at Divina Gloria primary school and they are providing everything according to their possibilities.

In the VVS GAD projects, I’d wish that that they help me to go for a training to become a tailor and buy for me all the material to start that job so that I can become free standing and be able to provide to the needs of my two children.

I thank you for your reading.

Yours REBECCA from Mayuano DR Congo

Kongo brenner

Februar 2014 til mars 2014 var eg i Kongo for å fotografera arbeidet og mullgheitane for hjelpearbeid og samarbeidsprosjekt mellom Kongo og Norge. Eg var stasjonert hos lederen i CME (Centra Medical Evangelization) som driv mange sjukehus og hospital og vidaregåande skular i Ituri provinsen. Dei samarbeider og med MAF som flyg legar og evangelistar til vanskeleg og uframkomelege områder. På sjukehusa var det m.a personell både frå USA. CME har og hatt samarbeid med ei eldregruppe i Nederland som har vore med å finansiert pasientar som ikkje har hatt moglegheit til å finansiera sjukehusopphaldet.

I Kongo får dei ikkje noko form for behandling utan dei betalar fortløpande det behandlinga koster. Slik kunne dei koma rett frå omfattande operasjon utan noko smertelindring før pårørande hadde vore å kjøpt å betalt for dette. Noko som for mange var uråd å greia! Men det var og interessant korleis fleire sjukehus hadde store avlingar og systover som var med å finansiera og opprettahalda sjukehusdrifta. Standarden var svært forskjellige, men i norsk målestokk var både hygiene, kompetanse og medisinsk materiell minimalt.

Eg fekk og besøka diabetesgrupper tilknytta lokalt sjukehus i Butembo. Første veke hadde dei sett opp program i byen Bunia på skular der dei sponsa foreldrelause born. Eg besøkte ei skule for døvstumme her og ein i Bunia, noko som gjorde eit stort inntykk. Lærarane arbeidde gratis, men hadde eit personleg engasjement sidan dei fleste sjølv var døvstumme. Ekstra kjekt var det å læra noko enkle helsingar m. m, og det vakte og stor begeistring at eg sjølv kunne visa dei døvealfabetet som æg lærte som lita jente då æg las boka om døvstumme Helen Keller.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Eg besøkte og aids-grupper og mange kvinnergrupper, der nokre og eldregrupper i distrikta nær byen Bunia som hadde microfinansiering. Det var veldig inspirerande å sjå glea og stoltheten når dei viste fram arbeidet sitt, anten det var kylling og kaninoppdrett, såper, tasker eller kjoler dei hadde laga og sytt sjølv. Dei kom gjerne ein og ein til gruppene, tynga av bekymringa, svolten og trøtte. Men så skjedde det noko når di kom saman. Dei forstod kvarandre utan så mange ord, og eg hadde unt alle å høyrt den glade afrikanske sangen og sett gløden i augo deira som formidla framtidstru og håp i ein vanskeleg kvardag

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fekk og besøka slike skuler og microfinansgrupper i byane Beni og Butembo, og sjå korleis desse var med å skapa håp og livsgrunnalg både i heimane og i lokalsamfunnet. I løpet av tida dernede inngjekk vi og partnerskap mellom GAD og CME. Noko som i første rekke fekk praktiske konsekvenser for arbeidet blant dei eldre i byen Bunia. Det er ingen offentleg hjelp å få for dei eldre i Ituri disktiktet og mange me besøkte fleire eldre som var aleine og handicappa of demente utan pårørande til å ivarta liv og helse. Dei var heilt avhengige av naboar og frivillige hjelparar som var tilknytta arbeidet i GAD.

2013-06-27 at 12-42-05

Utanfor Bunia-distriktet i området rundt regnskogane traff vi og mange voldtatte kvinner, ugdommer og barn, som gjorde eit sterkt inntrykk. Likevel var det sterkt å sjå at det gjorde dei godt at nokon utanfrå lytta til historiane deira og ynskte å hjelpa dei til eit liv med nytt håp og framtidsmuligheiter etter mange av dei hadde mista både hus og heim og arbeidsmulegheitar. Fleire ytra ysnkje om å få ein jordlapp, ein symaskin og ein samlingsstad der dei kunne koma saman  og hjelpa og støtte kvarandre. Interessant var det og å sjå grupper og enkeltforetak der dei hadde høns, kyllinger og små marsvin etc., som gav innteks og næringsmuligheieter til enkeltmennekse og grupper. Samt mesitring og håp og framtisdstru.

2013-06-26 at 17-00-13

Vi besøkte og fleire grupper blandt pygmeane og ser korleis denne gruppa kjem aller nedst i køen for skule og helsehjelp i Kogno. Med det er sprette lokale hjelpetiltakt som har medført at stadig fleire pygmeer flytter inn i hus og fleire får læra å dyrka sin eigen vesle jordlapp til mat for familien og nokre har og fått begynna på skuler. Dette sprer seg blant nye pygmegrupper og fleire tok til orde for at dei vil få byggja hus og skuler og dyrka jorda, ettersom dei erkjenner og at helsetilstanden og dødeligheten er svært stor i pygmegruppene. Det var fleire som var døde når eg nå var tilbake i Kongo etter 9 mnd.

2013-06-27 at 14-54-57

Reisa var ikkje utan risko, og eg var ikkje mange metrane frå ei opprørsgruppe som for gjennom Mambasa. Det er eit område som er svært usikkkert og som ikkje kan gje deg nokre sikkerhetsgarantiar. I fleire timar var distriktet folketomt, og eg fekk beskjed om å ikkje visa meg utanfor før heile området var klarert fritt av leiarane i distriktet.

Neste dag møtte me ei av kvinnene som sjølv hadde blitt voldtatt og hadde greidde ryma frå rebellane. Vennina hennar hadde blitt kidnappa og levde som slave mellom opprørssoldatane eit halvt år, før ho greidde å ryma tilbake til mannen sin. Eg kunne eg sjå at ho hadde hatt gått gjennom mykje som eg ikkje fekk rede på den gongen. Den som har opplevd direkte kontakt med desse gruppene har såra med seg i kropp og tanke og sinn heile livet. Mange av opprøranae er rusa og hallusinerte, spring nakne i skogen og er satantilbedarar. Likevel er denne kvinna engasjert i GAD med å hjelpa andre kvinner i same situasjon. Då må også eg klar å være med ved støtte og oppmuntring.

2013-06-26 at 17-29-13
Historiane me fekk høyra og bileta og videoklippa som vi fekk med oss heim til Norge har blitt brukt til informansjon og innsamling på ulike arrangement blandt eldregrupper, slekt og venner i Jærdisriktet.  Og alt i alt var dette ei reise som gav optimisme i forhold til samarbeid mellom Norge og Kongo.

Mange er alt i gang i det små med å skapa seg ei framtid for seg og familien. Midlene når langt og med startkapital utøver me hjelp til sjølvhjelp og skapar ei optimimse og framtistru, både hjå dei som er involverte, blandt naboer og lokalmiljøet. Mange har mistra tru, håp og intiativ i eige liv. Resultatet blir meir vold og korrupsjon. Med små midler får vi vera å gje håpet tilbake til Kongo. Dette er også ei god investering i eiga helse for oss som lever i verdas rikaste land.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Birgit Tegle

GAD Norge

5 grunner til å støtte lokale organisasjoner

Grasrotinitiativ er best rutet til å hjelpe dem i nød. Her kan du lese kort om hvordan det fungerer i Great Actions for Development.

1. De som lever i krisen vet best

Skjermbilde 2015-12-27 kl. 12.41.43
Små internasjonale innsamlere ser etter dedikrete og integrerte lokale partnere som jobber hardt for å forstå og ta tak i sine egne problemer. Ofte oppleves det imidlertid mer som en kortvarig intervensjon. Derimot er mennesker som er personlig påvirket av de sosiale problemene best til å legge opp en strategi for å motvirke dem, argumenterer kommunikasjonsdirektør og utviklingsekspert Jennifer Lentfer i en kronikk i den prestisjetunge avisen The Guardian. Hun jobber i utviklingsorganisasjonen International Development Exchange

Slik fungerer det i Great Actions for Development:
Ved å samarbeide med store internasjonale organisasjoner har kongolesiske Great Actions for Development tilegnet seg kompetanse på strategi, bokføring og rapportering,  samtidig som de kjenner tiltakene og autoritetspersonene som trengs for å se endring.


 

2. Grasrotorganisasjoner er effektive i krisesituasjoner

P4050088_resized

Effektive lokale oragnisasjoner har en unik nærhet til lokalbefolkningen, både fysisk og mentalt, ifølge Lentfer. Lokale hjelpearbeidere er eksperter på folks hverdagsliv. I krisesituasjoner kan lokale grupper ta affære umiddelbart for å sikre at folk ivaretas. Dette har ikke internasjonale organisasjoner kapasitet til.

IMG_0182

Slik fungerer det i Great Actions for Development:
Venner og naboer i lokalsamfunnet mobiliseres. På denne måten involveres og forpliktes hele samfunnet i gjenoppbyggingen.


 

3. Jo større organisasjon, jo mer ressurser på brukes på å opprettholde egen eksistens
Jo mindre byråkrati og billigere arbeidskraft, jo mindre ressurser brukes på administrasjon.

Slik fungerer det i Great Actions for Development:
De midlene som går til adminsitrasjon er i Great Actions for Development i seg selv bistand, i og med at de lokale medarbeiderne eller ville jobbet ulønnet og levd på lokales godvilje for å kunne spise to ganger til dagen og komme seg rundt til distriktene hvor GAD jobber.


4. Personlig engasjement, heller enn profesjonelt engasjement, varer livet ut
De meste av utviklingssektoren er styrt av årlige rapporter og treårs prosjekt-sykluser, som ikke er tilpasset tiden som trengs for å se endring. Når organisasjoner derimot er utelukkende ledet av noen fra det samme samfunnet som de tjener, er det mer sansynlig at de blir værende og jobber med disse problemstillingene lenge etter de internasjonale aktørene har dratt, skriver utviklingsekspert Jennifer Lentfer i sin kronikk i The Guardian.

Slik fungerer det i Great Actions for Development:
Våre lokale ildsjeler kjenner ikke bare menneskene de hjelper, men de har et likeverdig forhold og en gjensidig respekt for hverandre som kommer av å ha de samme forutsetningene i livet. Dette gjør at de forplikter seg personlig over tid for å lykkes med arbeidet de legger ned. Lykkes de ikke går det i mye større grad utover dem personlig.

IMG_0221


5. Grasrotorganisasjoner garanterer resultat!

De lokale har kanskje ikke ressurser til eksterne evalueringer eller tilfeldig kontroll for å bevise resultat, men de kan personlig følge hver eneste person de hjelper.  På denne måten er det lett å spore hva de har oppnådd. Kommunikasjonsdirektør og nødhjelpsekspert Jennifer Lentfer påpeker derfor at de lokale organisasjonene utfordrer oppfatningen om «liten» som ubetydelig, siden kvaliteten og integriteten på lokale løsninger har en varig innvirkning.

Av Alice Tegle

GAD-Norge

A personal story

My name is Evariste, I am 30 years old, I am Christian, I am married and father of two children; I live a little distant from my biologic family due to the displacement of population linked to the war in our province of Ituri in former time, my parents live at north kivu province in a huge village named Matembe near Butembo town. I and my family live in Bunia, I m dealling with the commercial activities.

Just after the war 2005-2007, I was a seller of the cow meat at the butcher shop located a few 13 kilometers from Bunia to Komanda; from the butcher shop activity I could easily feed my familly, covering my lodg fees of 20 dollars and unable to support some other need of my family.

EvaristeNowadays, initiated by the friend of mine named Faustin, this one linked me to the GAD organization in its microfinance deal, and I am thankful to the GAD support thanks to which I am selling luxury shoes for both men and women in Bunia town.

GAD gave 200 dollars the very first time and I gave back 240 dollars to the organization After selling buying my shoes, and I myself earned about 90 dollars as benefit after paying all tax and the transport fees of shoes from kampala.

I am not concerned with travelling and shopping in kampala but as I joined the friend’s deal, I used to send him with my money to get shoes, he gives my luggage after giving transport fees as I cannot make road together with him because my money still few while considering the different tax and right of living in Uganda to avoid the lost.

I thank our Lord infinitely for the answer to my dream to find a loan from NGO GAD represented locally by the Coordinator JEPLOCK.

The loan from GAD facilitates the business operations because here the interest is adapted, I am helpful since then and I am easily paying school fees for my children, dressing covering other vital problems for my family.

Congos pygmy education

IMG_0192

How  global warming affects pygmies

The pygmies prefer living in the shades. They build huts with leaves and small trees, and live in groups of ten or twenty huts, with one leader called Mangese meaning «chief of camp». Pygmies are specialized in hunting small and great animals, insect and collecting fruits, mushrooms, honey and roots for their own consumption.

But things are changing. Global warming is reducing forest and hunting grounds. Pygmies are forced to seek modern civilization to make a living, selling food at markets to get money for medicine and food. In order to make a transition into to a sustainable modern world, one institution needs to be in place: education.

IMG_0158

Active involvement 

Unfortunately educating pygmies in the DRC is not a priority by the government, because pygmies do not provide society with any necessary skills and most pygmies are not familiar with money needed for school fees. This creates a vicious circle, where pygmies are isolated from the society with their old traditions. Luckily there are some NGOs working to increasing pygmies health through information about sanitary conditions.

IMG_0228

That’s why GAD is proud to present Divine Gloria primary school, located in the village of Mayuano about 35 kilometers on the bumpy road that links the village of Mambasa to the town of Beni. The school was initially started by an Italian christian evangelicals group from Butembo with 37 pygmies at the very beginning of 2013. In 2014, it enrolled 78 pygmies!

IMG_0127

Empowering women and pygmies

In 2015 GAD started supporting the school with donations from Norway to build a new building with three classroom. The School now has a total of 150 children, of different people groups, but mainly pygmies. This is a good way to integrate the pygmies with the rest of the Congolese society, having the opportunity to bond with people with a different background. The Divine Gloria school administration is made up by a president, two vice presidents, a secretary, a treasurer, five councils. Many of them are women and pygmies.

IMG_0201

A school for coexistence

The school is still run mainly donations and volunteers. In order to supply the school our goal is to exploit the surrounding land for agriculture, and for breeding animals.
Apart from pygmies, Divine Gloria is also welcoming children from several culture and tribes. This strategy allows pygmies to aaccept, appreciate and learn from other cultures. Nelson Mandela said it so well: “Education is the most powerful weapon which you can use to change the world”. We agree.

IMG_0213

What the school still needs:

  • Benches for the pupils to sit on.
  • A sink to avoid spread of deseases.
  • A mechanic workshop to become financially independent.

If you would like to invest in the pygmee school and its pupils, you can easily do so on our account no 81601586533. We will keep you posted here on how it is going.

In the meantime, here is a video from us to show our gratitude to the Tegle family for how school as it is today:

 

Jeplock

GAD-Congo

What happens in Congo stays in Congo.

Children are being kidnapped, taken into the bush, where they are either raped, killed or both. The lucky ones survive only by marrying their rapists or become members of the rebel group, servents of the meat grinders, paticipapting in acts they themselvs once where viticms off.Nobody talks about it, but here is the truth about what has happened in Congo the last month.

Rebel attacks in the DRC is unfortunately a recurring subject in this blog, but this time it has become dangerous to speak out. Unlike ISIS who spread their propaganda through their own media management, these rebel groups hide their atrocities in the deep bushes, where there is no access to twitter to Facebook.

Anyone who critisise the rebel groups risk their life. Local NGOs and their families are especially targeted. Even criticising them in e-mails to us here in Norway is avoided, fearing the NALU somehow get a hold of the mails. All reporting is done in secrecy. The rebel groups have an extra eye at humanitarians and activist, to make sure that news about the crimes don’t cross the national border.

12016663_532185340266795_1461526604_n
Remains of a machete victim. Photo GAD

Province Orientale, North- and South Kivu, are in DRC known as the «The Blood Provinces». It’s said that everyone in these provinces have lost family members as a result of the ongoing war. More than 4000 people killed. 350 people registered kidnapped and 200 people registered sexually abused since October 2014. We can assume its only a fraction of the real number. Allied Democratic Forcess – The National Army for the Liberation of Uganda (ADF-NALU) is one of the rebel groups that has caused horror.

Another one is called Simba, who operates in North-Kivu and Province Oriental. They are mostly to blame for the atrocities. Their goal is to oust the government. Meanwhile, they are exstracting various natural resources, like gold, tin or coltan. My colleague tells and other humanitarians are afraid they’re going to merge with ADF-NALU. Luckily the national army, FARCD, manages to chase them into the bush for periods of time.

les-réfugié
Archive photo. Credit © MONUSCO/Sylvain Liechti

80 000 internally displaced Congolese in Province Oriental. Moving away from the insecurity caused by the rebel group Simba and IFPR. A lot of people receive them in their homes, as host families.

The last big rebel group is based in Province Orientale is The Front for Patriotic Resistance of Ituri (FRPI). They are angry because their leader was prisoned by the congolese government in January this year. He is called Cobra Matata, therefor the rebel group also goes by this name. Since Cobra Matata was prisoned, they’ve caused 80 000 people to flee from their homes in Province Oriental to other parts of the province or country.

Cobra Matata arrestert
Cobra Matata arrest Photo: Radio Okapi

The congolese government tried to negotiate with them in May this year, but the rebels declined the government´s offer of 100 USD to each rebel soldier and 2000 USD to their leaders, if they split up. FRPI wants to take back the leading positions they had in the national army back in 2006. Their career in the FARDC became short. When the rebel leader Germain Katanga was brought to the International Court of Justice in Hague, they rebelled and left the FARDC and continued as an independent militia group.

The last months our Congolese colleagues have given us more details about the war they find themselfes in the middle of. And without revealing the names of our sources we referr to our colleges as we encounter you with what is going on in this neglected part of the world. What happens in Congo, won´t stay there anymore.

To be continued.
Ragnhild
GAD – Norge
ragnhildtegle@greatactions.org

When the UN isn`t enough.

I do not like to criticize our partners in the UNHCR, but this time I have to.

Written by Robert Vawter, head of trustees, GAD Norway

Good leadership and firm decisions together with local knowledge are key factors in succeeding in rebuilding communities.

This could have been the case in Mambasa. A wartorn village where years of rebel attacks have blurred the line between right and wrong – for fathers and friends, as well as for pastors and officials. But sexual assaults are rarely reported because being recognized as a victim of sexual violence has a price. They are often stigmatized by families and friends or kicked out of school if pregnant. Men will leave their wives. There is no doubt that something needs to be done, not only to change the attitudes, but also to empower the victims and restore their pride.

_MG_4508
In Mambasa, GAD was working with other NGOs on a project to reintegrate 200 victims of sexual violence. In addition to a health check, each victim were supposed receive 100 dollars to start their own business. Our volunteers were supposed to help and monitor, as well as spread awareness about sexual violence. When local GAD coordinator Jeplock called the team in Norway to tell about a new project you could hear the excitement in his voice. The project were to be funded by UNHCR. Such a project would have been a great step forward. Jeplock called us again later. UNHCR had to put the project hold. He was disappointment, but fully understood priorities for shifting the funding to help the massive refugee crisis in Burundi and Nord Kivu.
_MG_4510

We are deeply grateful for our collaboration with the UNHCR. It helps restore hope, both for the volunteers and for the people we help. Yet when promises about funds, health clinics, schools and projects like the above mentioned are being broken, people’s trust in humanitarians ability to help, fades. And without trust our work bares no fruit. Incidents and atrocities go unreported, because there is no hope anyway. It`s not only frustrating for the victims who finally got a glimpse of hope. It is also frustrating for the aid workers who often are locals in the same situation as the victims. The GAD volunteers are no exception.

I´m writing this out of frustration on behalf of friends and their communities. The UN acts like an overworked firefighter who suddenly needs to leave a job to attend a more urgent case, without fully putting out the fire. Communities are left smoldering to locals NGOs with buckets and spit. But without the proper support, the smolder quickly flare up, getting out of hand for any NGOs salvia. The overworked firefighter runs around like a chicken with its head cut off, from unfinished work to unfinished work. Thus the circle of humanitarian crises is sustained unless the fire is completely extinguished.

Photo credit: Robert Vawter